Moderne finanspolitikk

Et vanlig spørsmål er blitt hvordan man skal forvalte sin formue, i en finansiell hverdag, som i dag over hode ikke setter pris på at folk sparer eller legger noe til side. Bakgrunnen for det hele er nye økonomiske teorier, som det er blitt mulig å prøve ut i etterkant av Sovjet-kommunismens fall. Så lenge man hadde den røde fare på den andre siden av Jernteppet, forsøkte man, i alle fall på frontlinjen, som for eksempel i Norge, å spille trygt. Folk skulle ha sikkerhet og økonomisk stabilitet.
Nå som utfordringen fra øst er borte, har markedet også i Norge fått friere spill, og det er blitt tilrettelagt for en friere markedsvirksomhet, hvor markedsprioriteringer og konsum i større grad får påvirke økonomisk utvikling.

Kaynes på nytt

Financial crisis headlinesSom del av denne eksperimenteringen har de finansielle krisene også fått større spillerom, men i land hvor det fortsatt eksisterer en direkte politisk kontroll over finansvesen og valuta, forsøker man seg frem med forskjellige styringstiltak, som skal virke markedsdrivende. Et av disse er at man som et motkonjunkturtiltak, og som en måte å fremme jevn vekst på, fører en valutapolitikk som gir en relativt høy inflasjon, kombinert med en relativt lav styringsrente. På dette viset kommer man til en situasjon hvor det nesten lønner seg å låne penger nå, for så å betale senere.
Med en styringsrente på rundt 2 % og en inflasjon på estimerte 2,5 %, får man en situasjon hvor den korrigerte effektive renten for et huslån ligger og dupper på rundt 0,5 %, når man trekker fra inflasjonen.
Dette gjelder også for såkalte rammelån, eller boligkreditt, som i grunnen er en finansløsning som fungerer på samme viset som vanlige forbrukslån, uten ulempen med høy rente og kort nedbetalingstid, samt en noe begrenset størrelse på de vanligste lånene.
Målet med en slik politikk er jo erklært. Man ønsker at forbruk og menneskelige behov skal drive produksjon og innovasjon, og at hjulene på dette viset skal holdes i gang, heller enn at klumsete politikere bedriver innsidehandel, eller favoriserer en eller annen markedsaktør med konjunkturpakker. Om man har dette perspektivet, virker en slik finanspolitikk rettferdig ved første øyekastet .
Urettferdigheten ser man først om man tar et steg tilbake, og om man er seg sikker på at den begrensede veksten i økonomien ikke er stor nok, til at man ikke ser på det hele som en nullspillsmodell (jf. spillteorien). Selv om renten er lav for alle, vil likevel de største aktørene automatisk alltid favoriseres i denne typen av fritt marked. Så lenge man har nok immobil sikkerhet, kan man låne enorme summer for en rente som blir meget lav. Store aktører får så og si gratis penger, mens vanlige folk fortsatt må jobbe relativt hardt for å betjene et boliglån.
Om man kommer til en flaskehals i økonomien, en krise, vil effekten av dette bli synlig. Materiell rikdom vil tas fra dem som har gjeld, og omfordeles til dem som har nok eiendom til å støtte et enormt billig lån. Statistikken er tydelig på dette punktet, og man ser det allerede i effekt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *